Astrid Løkholm-Båtnes

Jeg heter Astrid Løkholm-Båtnes, er 38 år, og bor i Harstad. Jeg har ei datter som er på tur over i videregående skole.

Bli bedre kjent med meg

Alder: 38 år
Bosted: Jeg kommer fra Tromsø, men flytta til Harstad med familien i 1996. Selv om jeg flytta tilbake til Tromsø i studietida, så er det Harstad som er hjembyen min, og det er her jeg vil bli gammel. Ellers har jeg hatt en kort karriere som Vesteråling, og på videregående var jeg en tur innom både Målselv og Narvik.
Jobb: Jeg jobber som lærer, og har gjort det hele mitt voksne liv. Jeg har videreutdanning i spesialpedagogikk med fordypning i ADHD, Tourettes og autismespekterforstyrrelser.
Fritidsinteresser: Da jeg vokste opp var vi mye på tur, og gleden og roen jeg får når kaffekjelen er satt på bålet har fulgt meg hele livet. Det beste turfølget er dattera mi og hunden min. Den vakreste plassen jeg vet om er Reisadalen, og det er ikke sommer uten et par turer opp i elva. Som laksefisker er jeg ikke et sjeldent talent, men det har aldri lagt noen demper på humøret. Aunfjellet er også en favoritt. Der trives jeg best alene med hengekøya og hunden min. Vi har fast camp rett forbi vannene, slik at vi har utsikt over Toppsundet og Grøtavær. Jeg elsker å plukke sopp, og har en hemmelig drøm om å bli soppsakkyndig. I tillegg er jeg veldig glad i kreative aktiviteter og håndarbeid.
Fun fact: Hvitsaus er min kulinariske nemesis – min akilleshæl på kjøkkenet. Jeg kan lage det aller meste, og er stort sett en ganske habil hverdagskokk. Men hvitsausen får jeg ikke til. Uten unntak blir det en slags ubestemmelig klump, som ikke er fast og virkelig ikke saus. Det er uvisst hva som ligger bak, men jeg er ganske sikker på at det er brukerfeil og ikke gjentatte produktfeil. Jeg spiser helst fiskeboller i hvitsaus på besøk hos andre…

Jeg sitter i Kommunestyret i Harstad, i tillegg til at jeg sitter i Utvalg for Helse og omsorg. Til daglig jobber jeg som lærer. De siste 13 årene har jeg vært kontaktlærer i ungdomsskolen, og undervist i fag som engelsk, samfunnsfag, norsk, KRLE og kunst og håndverk. Nå på forsommeren starter jeg i ny jobb som leseveileder og spesialpedagog i barneskolen, og det gleder jeg meg skikkelig til.

Allerede da jeg var 16 år flyttet jeg på hybel for å gå på videregående skole, og dermed lærte jeg tidlig å ta ansvar for egen økonomi og hverdag. Det var utfordrende å få stipendet til å vare hele måneden, og selv om jeg var heldig og hadde god støtte hjemmefra lot jeg meg provosere av et system som ikke ivaretok de som hadde minst. Det var i denne tida at jeg gikk fra å mene noe til å engasjere meg aktivt. I yrkeslivet har jeg vært opptatt av gode arbeidsforhold og likestilling, og har mange år bak meg som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet. Likestilling og rettferdig fordeling har alltid vært det som engasjerer meg mest i politikken. Velferdsstaten vår er under press. Til tross for at behovet for flere ansatte i oppvekst, utdanning og helse øker, så svekkes kommunene og sykehusene. De ansatte som er igjen må løpe fortere, noe som gjør utslag i høyt sykefravær, ufrivillig deltid og høy turnover. Samtidig ser vi fremveksten av vikarbyråer og kommersielle aktører som går med store overskudd og koster fellesskapet store summer.

Det har blitt en negativ spiral der kostnadskutt gir mangel på folk, noe som igjen sliter ut de som står i arbeid og gjør det ennå vanskeligere å holde på de folkene vi har. Får denne utviklingen fortsette går vi mot en todelt velferd der de rikeste kan kjøpe seg bedre tjenester, og hvor de som er avhengig av fellesskapet må betale regninga. Velferdsstaten er et av de viktigste verktøyene vi har for verdiskapning og utjevning av forskjeller i samfunnet.

Derfor må vi øke antall ansatte i oppvekst og helse. Da må vi avvikle bruken av vikarbyrå og fase ut kommersielle aktører. Og vi må stramme inn på midlertidighet og kraftig redusere deltidsarbeid. Det er ved å ta bedre vare på folk at vi sikrer nok ansatte i velferdsstaten. Vi må også ta inn over oss at det er likestillingsutfordringer i velferdssystemet vårt. Både når det gjelder de ansatte, men også brukerne av velferdsgodene. Yrker som omsorg, handel og restaurant er preget av lave lønninger og en høy andel deltidsstillinger blant kvinner. Disse typiske «kvinneyrkene» har også turnusordninger som hovedregel. I mannsdominerte yrker er ikke turnus og deltid hovedregelen. Der ser vi fulltidsstillinger og skiftordninger, som gir helt andre goder, høyere status, bedre lønn og lavere sykefravær.

Økonomisk uavhengighet er nødvendig for å nå full kvinnefrigjøring. Likelønn, en sterk velferdsstat og lovfesta rettigheter vil gjøre damer mer økonomisk uavhengige. I dag er norsk arbeidsliv sterkt kjønnsdelt og de kvinnedominerte yrkene er underbetalt i forhold til sammenlignbare mannsdominerte yrker.

Gode, universelle velferdsordninger er også god beredskap. Det skaper mindre forskjeller og mindre utenforskap. Derfor er også velferden et viktig vern mot ekstremisme og fascisme. Og nettopp derfor må vi ikke bare forsvare velferden i tøffe tider. Vi må utvide den. Vi må ikke gi oss i kampen for velferdsgoder som gratis SFO og rimelig tannhelse til alle. For meg er et av de viktigste målene å skape et tryggere og bedre organisert arbeidsliv, der arbeidsfolk har innflytelse og får sin rettmessige del av verdiskapningen.
Et velferdssamfunn med universelle rettigheter, god inntektssikring og ytelser som forhindrer fattigdom, der samfunnet tar ansvaret for å innfri alles rett til å ha et meningsfylt og trygt arbeid.

De som blir syke eller uføre, skal kunne leve et godt og fritt liv.

Det er alt for mange som blir utslitt av jobben. I flere yrker blir de fleste uføre før de rekker å nå pensjonsalder. Markedskrefter, høyrepolitikk og eieres interesser utfordrer et trygt og organisert arbeidsliv med innflytelse for arbeidsfolk.

Et organisert arbeidsliv med sterke fagforeninger, faglige rettigheter og kollektive tariffavtaler er avgjørende for å utjevne maktforholdene i arbeidslivet og hindre at arbeidsfolk blir utnyttet. Politikken må støtte opp om det.